Du er her

Mor tildømt foreldreansvar alene, med grunnlag i samarbeidsproblemer og fars fravær og utilgjengelighet i lengre perioder

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Oslo tingrett
Dato: 
04.07.2014
Parter: 
Mor mot far
Prosessfullmektiger: 
Sven Åge Ribe

Stikkord:

Saken gjelder
Saken gjelder krav om foreldreansvar alene og fastsettelse av samværsrett.

Framstilling av saken
AKA og MDA inngikk ekteskap xx.xx 2008 i U. De ble separert i Norge i 2010 og skilt i 2013.

Partene har ett barn, Y, som saken gjelder og som ble født xx.xx.2009. Han har bodd fast hos sin mor etter at partene ble separert og skilt.

Partene har etter barneloven § 34 annet ledd siste setning felles foreldreansvar for sønnen.

Ved stevning av 11. februar 2014 har AKA reist sak mot MDA med krav om at hun alene skal ha foreldreansvaret for sønnen og med krav om fastsettelse av samværsordning for far.

Før saken ble reist ble det ifølge den fremlagt meklingsattesten avholdt meklingsmøte den 3. januar 2014, jf. barneloven §§ 51 jf. 54. Far møtte ikke.

Ifølge stevningen har partene samarbeidet dårlig. Saksøkte MDA har i liten grad vært til stede i barnets liv og hverdag: "Far reiser og oppholder seg mye utenlands, og barnet har kun sporadisk samvær med sin far".

Det er i stevningen nedlagt slik påstand:
1. AKA skal alene ha foreldreansvaret for Y, født xx.xx.2009.
2. MDA skal ha samvær med Y til tidspunkt som fastsettes av retten.
3. Saksøkte betaler sakens omkostninger.

Stevningen med pålegg om tilsvar ble forgjeves forsøkt forkynt for saksøkte ved postforkynning på hans oppgitte adresse i Oslo den 17. februar 2014 og deretter via hovedstevnevitnet i Oslo. Ifølge stevnevitnets påtegning ble MDAs navn ikke funnet på adressen. Melding ble satt opp ved postkasse. Det fremgår videre av påtegningen at hovedstevnevitnet ikke fikk respons på e-post til saksøkte (en e-postadresse som hovedstevnevitnet eter det opplyste hadde fått av saksøkers prosessfullmektig).

Siden det heller ikke lyktes å forkynne saken for saksøkte via hovedstevnevitnet, ble stevningen med pålegg om tilsvar og innkalling til hovedforhandling lovlig forkynt for saksøkte etter domstolloven § 181 ved oppslag og kunngjøring. Forkynningen anses utført den 24. april 2014 (dvs. 4 uker etter oppslaget), noe saksøkte ble varslet om samt at: "Det kan bli avsagt dom i saken selv om saksøkte ikke inngir tilsvar og heller ikke møter under hovedforhandlingen".

Retten har ikke mottatt tilsvar i saken.

Hovedforhandlingen ble avholdt 20. juni 2014.

Saksøkte møtte ikke under hovedforhandlingen. Det er ikke opplyst eller sannsynlig at han hadde gyldig fravær. Hovedforhandlingen ble fremmet.

Saksøker avga forklaring og det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken fra hovedforhandlingen. Herunder ble MDAs forslag til samværsordning inntatt i vedlegg til e-post av 11. mars 2014, fremlagt og dokumentert.

Saksøkerens påstandsgrunnlag
Det er beste for Y at mor alene har foreldreansvaret for ham. Far er ikke til stede i barnets liv. Han samarbeider ikke og er heller ikke tilgjengelig, men er en far som plutselig blir borte og som så dukker opp igjen og krever samvær uten at mor og barn har blitt varslet og fått anledning til å forberede seg på det. Deretter blir han borte igjen. Saksøker vet ikke hvor far befinner seg og hvordan hun kan få tak i ham. Han oppholder seg stort sett utenlands og skal for tiden være i C, men reiser ellers over alt. Han har tidligere i perioder blant annet oppholdt seg i A. Forholdet mellom partene har hele tiden vært turbulent og en reise til M i x.2013 fikk "et uheldig utfall".

At det er vanskelig for mor å få tak i far, underbygges blant annet av at det ikke har lykkes å få tak på ham i forbindelse med denne rettssaken og at han heller ikke, til tross for lovlig forkynning, har dukker opp til hovedforhandlingen.

Det konfliktfylte forholdet, fars manglende samarbeidsevne og manglende tilgjengelighet, taler for at mor skal ha foreldreansvaret for Y alene slik hun har nedlagt påstand om. Dette vil være best for Y.

Når det gjelder fars rett til samvær med Y, ønsker mor at det fastsettes et ordnet og begrenset samvær. Mor ønsker ikke å nekte far samvær, men det bør settes vilkår for samværet. Samvær bør være betinget av at far sier i fra på forhånd med minst 2 ukers varsel dersom han kommer til Norge og ønsker samvær. Samværet bør videre begrenses til en dag i uken, første gang uten overnatting dersom han ikke har hatt samvær med Y i en periode på mer enn 3 uker.

Saksøktes forslag til samvær som fremgår av vedlegget til e-posten av 11. mars 2014, gjenspeiler i liten grad hvordan partene har greid å samarbeidet om sønnen. Problemet for mor er at far bare blir borte i lengre tid uten at han er tilgjengelig, for så plutselig å dukke opp igjen, uten forvarsel og med krav om samvær. Dette gjør det "turbulent" og vanskelig både for mor og barn. Derfor bør det settes som vilkår for samvær at far gir minst 2 ukers varsel slik at mor og barn får anledning til å forberede seg på samværet.

Saksøkeren la ned slik (noe endret i forhold til stevningens påstand gjengitt ovenfor) påstand

1. AKA skal alene ha foreldreansvaret for Y, født xx.xx.2009.
2. MDA skal ha samvær med Y med omfang og vilkår som fastsettes av retten.
3. Saksøkte betaler sakens omkostninger.

Rettens vurdering
Saksøkte har fravær i saken. Fraværsdom kan ikke avsies, jf. tvisteloven § 16-10 første ledd annet punktum, men retten finner at det etter omstendighetene kan avsies realitetsdom idet saken er tilstrekkelig opplyst og det ikke er uforenlig med offentlige hensyn at det avsies dom i saken (tvisteloven § 11-4). Det foreligger ingen grunn til ikke å feste lit til saksøkers forklaring når det gjelder de opplysninger som er relevante for avgjørelsen, og som dermed legges til grunn.

Det følger av barneloven § 48 at rettens avgjørelse om foreldreansvar, om hvor barnet skal bo fast og om samvær, samt rettens saksbehandling, først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet.

Ad. foreldreansvaret:
Etter barneloven § 34 annet ledd kan foreldre som separerer eller skiller seg, avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at en av dem skal ha det alene. Slik avtale foreligger ikke og det følger da av bestemmelsen at: "Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman".

Utgangspunktet er altså felles foreldreansvar, jf. Inge Lorange Backers kommentarutgave til barneloven, side 322 flg. med henvisning til Ot.prp. nr. 56 (1996-97) s. 43 og Innst. O. nr. 100 (1996-97 s. 22: "I Rt. 2003 s. 35 (avsnitt 33) er det uttrykt slik at regelen ved samlivsbrudd er "felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene". Men felles foreldreansvar kan bare bestemmes når en av foreldrene har påstått det. Det kan ikke fastsettes mot begge parters ønske, jf. innst. s. 14-15".

Saksøkte har her i forbindelse med at retten skal fatte sin avgjørelse om foreldreansvaret, formelt sett ikke påstått felles foreldreansvar siden han verken har inngitt tilsvar eller møtt under hovedforhandlingen og nedlagt påstand. Siden ingen av partene har påstått felles foreldreansvar, kan det heller ikke avsies dom på felles foreldreansvar og saksøker må gis medhold i sitt krav om at hun alene skal ha foreldreansvaret.

Av fars forslag til samværsordning vedlagt e-posten av 11. mars 2014 fremgår det riktignok som en forutsetning for forslaget, at partene fortsatt skal ha felles foreldreansvar. Forslaget innledes med at: "Parental Responsibility wil remain between mother and father". Det taler for at saksøkte i realiteten ønsker felles foreldreansvar.

Retten mener at mor uansett må gis medhold i sitt krav om at hun alene skal ha foreldreansvaret. Det vises til partenes samarbeidsproblemer og fars fravær og utilgjengelighet i lengre perioder, slik som nærmere anført og forklart av mor.

Mor har også forklart at det er veldig belastende for henne å forhold seg til saksøkte på grunn av den uheldig hendelsen i M i begynnelsen av 2013 som det er vist til. Hun har forklart seg nærmere om hendelsen som ledet til at hun tok med seg sønnen og søkte tilflukt på et hotell i M. Det er ikke nødvendig å gjengi mors beskrivelse av hendelsen, annet enn at hun ifølge sin forklaring senere har slitt med mareritt og ikke føler seg trygg på saksøkte. Den uheldige hendelsen ledet til at partene skrev under på skilsmissepapirene. Saksøktes underskrift ble ifølge mor innhentet med bistand av hennes stefar. Selv om den "uheldige hendelsen" gjør det vanskelig for henne å forholde seg direkte til saksøkte og samarbeide med ham, ønsker hun at det skal være samvær mellom far og sønn. Gjennomføringen av samværene kan ifølge hennes forklaring avklares ved f.eks. e-post eller SMS og med bistand av hennes familie når det gjelder nærmere avtale om henting og levering, slik retten har oppfattet saksøker.

At far ikke er til stede i Ys liv, at han ikke er tilgjengelig og blir borte i lengre perioder og ikke evner i tilstrekkelig grad å samarbeide med mor om barnet, er relevante momenter for avgjørelsen, jf. Inge Lorange Backers kommentarer til barneloven på side 324 flg., og som anvendt på denne saken taler for at saksøker må gis medhold i sitt krav på foreldreansvaret alene for Y. Det vil også være best for ham.

Felles foreldreansvar forutsetter blant annet at den som barnet bor hos, på relativt kort varsel kan komme i kontakt med den andre av foreldrene for å diskutere spørsmål som melder seg i forbindelse med barnets oppvekst og fremtid, og for å fatte viktige avgjørelser som begge må være med på og hvor det etter omstendighetene kan haste. Denne forutsetningen svikter her og i tillegg kommer de anførte samarbeidsproblemer for øvrig. Det vises til det som saksøker ellers har anført.

Retten mener derfor at det etter en samlet vurdering uansett må bestemmes at mor alene skal ha foreldreansvaret for Y.

Ad. samværsordning:
Barneloven § 43 bestemmer at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt: "I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles. Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for samvær".

Avgjørelse om samvær skal ellers som nevnt ovenfor, først og frem rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48.

Retten finner at den begrensede samværsordningen som saksøker nærmere har anført bør legges til grunn, også etter omstendighetene vil være den ordningen som er best for Y inntil han har blitt eldre og samværsordningen har fungert en tid.

Siden far er fraværende i lengre perioder, må det dersom han ikke har hatt samvær med sønnen på mer enn 3 uker, settes som vilkår at han med minst 2 ukers varsel sier i fra at han kommer til Norge og ønsker samvær, dette for at Y og mor skal kunne forberede samværet. Samværet bør videre, som anført, begrenses til en dag i uken, og første gang uten overnatting når det ikke har vært samvær på mer enn 3 uker. Hvilken ukedag samværene skal være på, og når og hvor Y skal hentes av far og leveres tilbake, må avklares nærmere mellom partene.

Dette vil være en minimums samværsordning som far skal har rett til, men som ikke er til hinder for at partene avtaler et mer utvidet samvær.

Hvor lenge denne begrensede samværsordningen skal gjelde, har retten ikke grunnlag for å ta stilling til i dag. Etterhvert som Y blir eldre og det begrensede samværet har blitt gjennomført sammenhengende over en lengre periode, kan det være naturlig å gå over til "vanleg samværsrett" i barneloven § 43 annet ledds forstand. Forutsetningen må være at partene senere kan samarbeide om dette. Det foreligger ikke grunnlag for retten til å bestemme noe nærmere om dette nå slik saken er opplyst.

Det gis etter dette dom i samsvar med saksøkers påstand og den samværsordning som saksøker ved sin prosessfullmektig selv har foreslått.

Ad. saksomkostninger:
Saksøker har blitt innvilget fri sakførsel og har i samsvar med rettshjelploven § 23 nedlagt påstand om saksomkostninger til det offentlige.

Retten har kommet til at saksøkte kan fritas for å erstatte det offentlige sakens omkostninger etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Dommen har stor betydning for ham personlig og hans forhold til sønnen, og skiller fra hans fremlagte forslag til minnelig ordning og med det som retten må anta er hans egentlige ønske. At han har fravær og ikke har bestridt kravet, har medført at saken ikke har blitt påført større omkostninger enn det som har vært nødvendig for at mor skulle få dom i saken. Retten har etter dette kommet til at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at han fritas for erstatningsansvaret. Retten finner delvis støtte for dette i Tore Schei m.fl. "Tvisteloven Kommentarutgave 2. utgave Bind I" side 712 under punkt 4.12 de tre siste avsnittene.

DOMSSLUTNING

1. AKA skal alene ha foreldreansvaret for Y, født xx.xx.2009.
2. MDA skal ha rett til samvær med sin sønn, Y, en dag i uken med overnatting.
3. Dersom det ikke har blitt gjennomført samvær mellom far og sønn på mer enn 3 uker, er fars rett til samvær betinget av at han med minst 2 - to - ukers varsel gir mor beskjed om at han ønsker samvær. Første samvær etter et slikt opphold i samværene, skal være uten overnatting.
4. Gjennomføringen av de ukentlige samværene, dvs. hvilken ukedag samværet skal være på og når og hvor Y skal hentes og leveres, må avklares nærmere mellom partene.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.