Du er her

Saker om barn mellom foreldre - om bosted, foreldreansvar og samvær

BARNEFORDELING
Barneloven bestemmer at avgjørelser om foreldreansvar, om hvor barnet skal bo fast og om samvær, først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Dette utgangspunktet løser i seg selv lite. Typisk er enhver forelder seg selv nærmest, og i realiteten dreier barnefordelingssaker seg mye om selvhevdelse utenfor domstolene og retorikk for domstolene.

For domstolene vil saker om barn oftest dreie seg om å få løst en konflikt mellom foreldrene, og bli behandlet etter en såkalt forhandlingsbasert modell - der foreldrene ved hjelp av en dommer og en sakkyndig får bistand til å søke en minnelig løsning. 
Hvor forhandlingsbasert domstolbehandling mislykkes, og saken påfølgende må avgjøres ved dom, vil "barnets beste" mest fremstå som et navn for dommerens skjønn - og på resultatet.

1. Kongebok 3:16-28 i Bibelens gamle testamente forteller følgende historie om kong Salomo som utviste kløkt ved avgjørelse av en tvist mellom to kvinner om et barn som de begge hevdet var deres:

På den tid kom det to skjøger og trådte fram for kongen. Den ene sa: «Hør på meg, herre! Jeg og den kvinnen der bodde i samme hus. Og jeg fikk et barn i huset hos henne. Den tredje dagen etter at jeg hadde født, fikk også hun et barn. Der var vi alene, vi to. Det fantes ingen fremmed hos oss i huset. En natt døde gutten hennes, fordi hun kom til å ligge på ham. Da stod hun opp midt på natten, tok gutten fra armen min mens jeg sov, og la ham ved barmen sin, og sin egen døde gutt la hun ved min barm. Da jeg stod opp om morgenen for å gi gutten bryst, var han død. Men da det led fram på morgenen, og jeg så nøyere på ham, var det ikke den gutten jeg hadde født.» Da sa den andre kvinnen: «Nei, den gutten som lever, er min, og den som er død, er din.» Men den første svarte: «Nei, det er din gutt som er død, og min som lever.» Slik stod de og trettet foran kongen. Da sa kongen: «Den ene sier: Det er min gutt som lever, og din som er død. Og den andre sier: Nei, det er min gutt som lever, og din som er død. Hent et sverd til meg!» sa kongen. De kom inn til kongen med et sverd, og han sa: «Hogg det levende barnet i to, og la de to kvinnene få hver sin halvpart.» Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa: «Hør på meg, herre! La henne få den gutten som lever, og drep ham ikke!» Men den andre sa: «Vi skal ikke ha ham, verken du eller jeg. Bare hogg til!» Da tok kongen til orde og sa: «La henne få det levende barnet, og drep det ikke! Hun er moren.»

Moderne barnefordelingssaker omhandler sjelden slik salomonisk rettferdighet ...

Barneloven skiller mellom foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsrett. Foreldreansvaret er den rett og plikt som foreldre har til å bestemme for barnet i viktige personlige forhold. (Den tilsvarende rett vedrørende økonomiske og rettslige spørsmål faller inn under vergemålet.) Samværsretten gjelder retten til samvær mellom barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos.

BARNEFORDELINGSTVIST
Foreldre som er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, om hvor barnet skal bo fast eller om samværet, kan reise sak for tingretten.
Gjelder uenigheten(e) barn under 16 år må foreldrene møte til mekling før det kan anlegges rettsak.

Norge er ikke mer likestilt enn at fremdeles bor de fleste barn fast hos mor etter et samlivsbrudd: Tall fra 2004 viste at 82 % bodde fast hos mor, 8 % bodde fast hos far og 10 % hadde delt bosted. Fra 1996 til 2004 hadde andelen barn med delt bosted økt fra 4 til 10 %. En spørreundersøkelse utført av Synovate/MMI i 2005 viste at 70 % av de spurte fedrene ønsket seg delt bosted som omsorgsordning ved et eventuelt samlivsbrudd. Skilsmisseforskning tyder på at omtrent 10 % av alle foreldre som går fra hverandre får saken avgjort av domstolene.

Ved undersøkelse i 2005 fant Dr. philos Kristin Skjørten ved Institutt for samfunnsforskning at far fikk omsorgen i 44,2 % av sakene og mor fikk omsorgen i 48,8 % av lagmannsrettsaker fra 1998 til 2000. I 7 % av sakene ble søskenflokk delt. I sakenes første rettsinstans ble det besluttet at barna skulle bo hos mor i 39,5 % av sakene, og hos far i 54,3 % av sakene. I resten av sakene ble søskenflokken delt. 26,4 % av lagmannsrettssakene ble avgjort under uttrykt tvil, og 11,6 % ble avgjort under dissens. En tredjedel av avgjørelsene om fast bosted ble endret etter behandlingen i lagmannsretten. 52 av sakene ble anket videre til Høyesterett, og av disse ble 49 nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Skjørten fant videre at den mest markante endringen i domsavgjørelsene om barnefordeling de siste 30 årene var at de ikke lenger begrunnes med mødres fortrinnsrett som omsorgspersoner. Barns ønske om bosted er kommet tydeligere fram. Retten la mindre vekt på hvem som har utøvd hovedomsorgen for barnet i samlivet. Lagmannsretten la imidlertid fortsatt vekt på risikoen ved å utsette barn for miljøskifte, dessuten ble barns emosjonelle tilknytning og personlige egenskaper hos foreldrene tillagt betydning.

Psykolog Katrin Koch foretok i perioden 1. januar 1998 til 1. mars 1999 en undersøkelse av 74 barnefordelingssaker ved Oslo byrett hvor det ble avholdt hovedforhandling. Hennes tall viste at det var like mange mødre som fedre som hadde tatt ut stevningen, men mødrene som tok ut stevning hadde i langt større grad barnet boende hos seg enn fedrene og ønsket hovedsakelig foreldreansvaret alene eller begrensninger i samværet. Fedrene hadde som regel ikke barnet boende hos seg, men ønsket å få barnet til seg eller få mer samvær. Koch trakk følgende slutning: «Mennene reiste sak for å få mer kontakt med barna, kvinnene for å begrense mennenes kontakt med dem. Noen hadde tilsynelatende god grunn til dette, andre ikke. I de sakene som fedrene hadde reist, ble fedrene gitt medhold i sine påstander i ca. en tredjedel av sakene. Mødrene fikk medhold i en tredjedel av disse sakene og en tredjedel av sakene fikk løsninger som ingen av partene hadde lagt ned påstand om. I sakene som mødrene hadde reist, ble mødrene gitt medhold i sine påstander i ca. halvparten av sakene. Den som reiste saken – uansett om det var mødre eller fedre – fikk oftere medhold i sine påstander i dom eller forlik enn den som var saksøkt.

FORELDREANSVAR
Det er normalt barnets far og mor som har foreldreansvaret. Er foreldrene gift eller bor sammen, har de foreldreansvaret sammen for felles barn.
Så lenge samlivet består, kan de ikke avtale at bare den ene skal ha foreldreansvaret. Avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret må treffes i fellesskap. Ved uenighet har man ingen rettslig konfliktløsningsmekanisme.
Er ikke foreldrene gift eller bor sammen ved barnets fødsel har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene, men foreldrene kan imidlertid avtale å ha foreldreansvaret sammen - eller at far skal ha ansvaret alene. Avtalen må meldes til folkeregisteret for å være gyldig.
Foreldreansvarets innhold er tosidig. Det innebærer en plikt til å ha omsorg for barnet og en rett til å bestemme i det personlige forhold.
Det sentrale innhold i plikten er foreldrenes ansvar for å sørge for å tilfredsstille barnets materielle og åndelige behov. Enkelte sider av omsorgsplikten er regulert i spesiallovgivningen, for eksempel retten til grunnskoleutdannelse. Manglende overholdelse av omsorgsplikten kan medføre rett og plikt for myndighetene til å gripe inn etter barnevernloven.
Bestemmelsesretten gjelder avgjørelser av ikke-økonomisk karakter. De sentrale områdene ble i lovforarbeidene angitt slik:

Myndighet til å bestemme over barnets personlige forhold, bl.a vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep, flytting utenlands.

Bestemmelsesretten begrenses dels av kravet om at utøvelsen skal skje med barnets interesser og behov for øye, dels av spesiallovgivningen (for eksempel reglene om skoleplikt) og dels av barnets medbestemmelsesrett og selvbestemmelsesrett.
Barnets mening skal høres fra fylte 7 år, og fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på denne. Dette gjelder for øvrig ikke bare i forhold til foreldre, men i forhold til alle som har med barnets personlige forhold å gjøre – også domstoler, helsepersonell mv. Medbestemmelsesretten i barneloven suppleres av særbestemmelser i spesiallovgivningen – etter navneloven må for eksempel et barn som har fylt 12 år samtykke til navneskifte.
Den generelle selvbestemmelsesrett inntrer når barnet blir myndig, det vil si 18 år.
På enkelte områder, som om egen utdannelse, har barnet selvbestemmelsesrett ved lavere alder (15 år).
Ved separasjon og skilsmisse fortsetter foreldreansvaret å tilligge foreldrene i fellesskap inntil noe annet avtales eller bestemmes ved rettslig avgjørelse. Søksmålsbyrden er med andre ord lagt på den part som ikke ønsker felles foreldreansvar. Avgjørelsen om foreldreansvar skal rette seg etter hva som er til barnets beste.
Normalt skal det imidlertid mye til for å nekte et felles foreldreansvar der begge foreldrene ønsker å ta del i barnets liv:

Departementet mener ... at det ikke er rimelig at den ene av foreldrene får foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende ønsker at den andre ikke skal ha det. Imidlertid kan motviljen være så stor at det vil være hensiktsløst å fastsette felles foreldreansvar. Domstolen eller fylkesmannen skal ta utgangspunkt i hva som vil være til barnets beste. Hvis det ikke hefter forhold ved den som ønsker del i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uegnet til å utøve foreldreansvaret, mener departementet at han eller hun normalt bør få medhold i krav om felles foreldreansvar.

I de tilfelle hvor barnet etter et samlivsbrudd blir boende fast hos en av foreldrene, vil reglene om foreldreansvaret måtte ses i sammenheng med barnelovens regler om barnets faste bosted. Ved avgjørelser av større betydning for barnet kreves det fortsatt enighet mellom foreldrene, men bostedsforelderen kan treffe de daglige avgjørelser. Hvis den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg ikke makter å gi barnet tilfredsstillende omsorg, har den andre plikt til å tre støttende til. Vedkommende har da også plikt til å være med på å treffe beslutninger for barnet.
Felles foreldreansvar gir ikke i seg selv rettslig grunnlag for kontakt med barnet utover de alminnelige samværsrettigheter. Reglene om foreldreansvar løper uavhengig av reglene om samvær i barneloven.
Den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret, har få rettigheter i forhold til barnet. 
Ved samværsrett har man rett til å bli hørt i spørsmål som har betydning for samværsretten.
For øvrig har den annen forelder rett til å få opplysninger om barnet både fra den som har foreldreansvaret og fra offentlige institusjoner som skole, barnehage, politi mv. Unntak gjelder for opplysninger som er underlagt taushetsplikt.

FAST BOSTED
Begrepet «hvor barnet skal bo fast» sier for det første noe om hvem av foreldrene som barnet bor mest hos. I de fleste tilfelle er det slik at «barnets faste bosted» er der barnet bor mesteparten av tiden, selv om barnet i prinsippet kan ha samvær med den andre forelderen i opptil 50 % av tiden.
For det andre sier begrepet noe om bestemmelsesretten som den forelder barnet bor fast hos kan utøve alene. Den som barnet bor fast hos har rett til å treffe avgjørelser som gjelder «vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.» 
Hva som er å anse som en «større» beslutning om «dagleglivet» vil bero på en konkret vurdering. I alvorligere medisinske spørsmål og i spørsmål som vedrører barnets skolegang og utdannelse er det antatt at begge foreldre må medvirke. Den forelderen som ikke har barnet bosatt hos seg antas å ha krav på informasjon om slike anliggender fra den andre.
Bostedsforelderen treffer alene avgjørelse om flytting innenlands. Er det derimot tale om flytting til utlandet, må foreldre med felles foreldreansvar begge være med på avgjørelsen.
Flytting til utlandet kan heller ikke skje når det er tvist om foreldreansvaret og/eller hva som skal være barnets faste bosted. For kortere utenlandsopphold gjelder som utgangspunkt at begge foreldre kan ta med barnet på kortere reiser til utlandet når de har felles foreldreansvar. Unntak er blant annet gjort der det er usikkert om barnet kommer tilbake.

DELT BOSTED
Foreldre kan fritt avtale hos hvem av dem deres barn skal bo fast, herunder at barnet skal bo fast hos begge – ofte omtalt som «delt bosted». Delt bosted kan praktiseres på flere måter, og trenger ikke nødvendigvis innebære like mye botid hos hver av foreldrene. En avtale om delt bosted kan godt gå ut på at barnet tilbringer for eksempel 60 % av tiden hos en av foreldrene og 40 % hos den andre. På samme måte kan intervallene variere: Barnet kan for eksempel bo første del av uken hos en forelder og resten hos den andre, eller annen hver uke hos hver av foreldrene. Det er heller ikke uvanlig å avtale at barnet bor i lengre perioder hos hver av foreldrene. En avtale om delt bosted innebærer at begge foreldrene får bostedskompetanse over barnet, og at den ene av foreldrene for eksempel ikke kan flytte med barnet uten den andres samtykke. Det avgjørende skillet mellom delt bosted og samvær refererer seg altså ikke til tid, men til denne avgjørelsesmyndigheten.
Barneloven stiller ikke opp noen formkrav til en avtale om delt bosted. Ved samlivsbrudd vil ofte fysisk flytting være aktuelt. Flytting skal meldes senest etter 8 dager.
Selv om det inngås avtale om delt bosted, er det imidlertid ikke mulig å folkeregistrere to adresser for barnet. Folkeregisterforskriften tolkes og praktiseres slik at begge foreldrene i slike tilfeller må undertegne flyttemeldingen, men barnet kan kun registreres på en av foreldrenes adresser.
Bare dersom "det ligg føre særlege grunnar", kan retten idømme delt bosted for barn der foreldrene er uenige om dette.

SAMVÆRSRETT
Barn har rett til samvær med begge sine foreldre, og foreldrene er ansvarlige for at denne rettigheten blir oppfylt. 
Prinsippet gjelder uavhengig av om foreldre har vært gift eller har bodd sammen etter barnets fødsel, og uansett hvilken kontakt det tidligere har vært mellom barnet og foreldrene.
Det er i utgangspunktet opp til foreldrene å avtale omfanget av samværet. Klarer ikke foreldrene å bli enige må den forelder som krever samvær, eller mer samvær enn den andre vil godta, få fastsatt samværet av retten. 
Retten kan fastsette en foreløpig samværsrett fram til tvisten er rettskraftig avgjort.
Retten kan avskjære samvær dersom dette «ikkje er til beste for barnet». Etter lovforarbeidene har man her særlig tenkt på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep eller hvor det er fare for at barnet vil kunne bli det.
Samvær under tilsyn kan være et alternativ til nektelse av samvær. Tilsynspersonen kan være en representant fra det offentlige, typisk barnevernet, men også den andre forelderen, slektning mv. Ved forskrift er det gitt nærmere regler for samvær med tilsyn av offentlig oppnevt tilsynsperson fastsatt av retten. 
Barneloven inneholder en legaldefinisjon av «vanleg samværsrett» som etter sin ordlyd gjelder når uttrykket enten blir brukt i en rettslig avgjørelse eller i avtale mellom foreldrene. 

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Lovdefinisjonen er subsidiær i forhold til prinsippet om avtalefrihet og hovedregelen om at det må foretas en individuell vurdering av hvilket samvær som er til barnets beste. Definisjonen er imidlertid antatt å kunne ha signaleffekt og gi en viss veiledning om hva som bør være utgangspunktet i normaltilfeller.
Samværsretten kan gjøres mer omfattende enn dette – man snakker da ofte om «utvidet samvær». Forskjellen fra delt bosted vil da være at det kun er den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg som har de rettigheter og plikter som er tillagt bostedsforelderen.
Ofte vil det være aktuelt å endre samværsretten, for eksempel når barnet blir eldre. Hvis ikke foreldrene klarer å inngå en ny avtale, må det treffes rettslig avgjørelse i saken.

TVANGSFULLBYRDELSE
Reglene om tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om foreldreansvaret, eller hvem som barnet skal bo fast hos, er gitt i barneloven med henvisninger til tvangsfullbyrdelsesloven.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven kan tre tvangsmidler bli aktuelle: Gjennomføring ved at namsmannen henter barnet, gjennomføring ved at den berettigede selv henter barnet og tvangsbot.
Det er tingretten som treffer avgjørelse om hvilket tvangsmiddel som skal benyttes, herunder eventuelt størrelsen på tvangsboten. Gjennomføring ved fysisk avhenting er forutsatt brukt med forsiktighet, primært i tilfeller der tvangsboten har vist seg uegnet som pressmiddel.
Avgjørelser om samvær kan bare gjennomføres ved tvangsbot. Det er imidlertid adgang til å fastsette en stående bot som gjelder hver gang samværsretten ikke blir respektert, slik at man slipper å fastsette bot særskilt for hvert eneste samvær som nektes gjennomført. Boten må likevel fastsettes for et bestemt tidsrom. 
Tvangsboten kreves inn av namsmannen, etter påkrav fra den som har vært utsatt for krenkelsen, og tilfaller statskassen.
Det skal ikke fastsettes tvangsbot hvis det er «umulig» for saksøkte å oppfylle forpliktelsen (umulighetsprinsippet), herunder der det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annet vis behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Oppfyllelse av avgjørelse om samværsrett kan videre bli umulig der barnet motsetter seg samvær med en forelder. I praksis er terskelen imidlertid høy. Det er et grunnvilkår for å konstatere at samvær er umulig at den av foreldrene barnet bor hos lojalt og aktivt medvirker og oppmuntrer til at samvær skal finne sted.
Et rettsforlik har samme virkning som en dom, og kan tvangsfullbyrdelses etter de ovennevnte regler.
Det er imidlertid et vilkår at rettsforliket er tilstrekkelig entydig og klart.
Som utgangspunkt er verken muntlige eller skriftlige utenrettslige avtaler tvangsgrunnlag. Barneloven åpner imidlertid for at en avtale kan forelegges for fylkesmannen for stadfestelse, med den konsekvens at avtalen får tvangskraft. Lovbestemte vilkår er at avtalen først og fremst retter seg etter det som er best for barnet og at det fremlegges meklingsattest.